My week as a (knitting) nanny

I hele forrige uke hadde jeg to barn på besøk. En gutt på 9 år og ei jente på 7 år. De var her for å få en smak av bysommer og hele uka gikk med til å finne på ting sammen med dem. Vi har spilt kort og Den forsvunne diamanten i timesvis, vi har gått tur med hunden sammen, lekt med ballspill ute og grilla masse. Vi har vært en tur på norsk Teknisk museum, noe som alltid er like gøy. Spesielt interessant for meg denne gangen var fotoutstillingen LIVET MED DØDEN av fotograf Walter Schels og journalist Beate Lakotta, med portretter tatt av mennesker som ligger for døden på hospice. Alle var fotografert to ganger, en gang i livet og en gang i døden og alle var presentert med sin historie eller sine tanker om livet og døden. Utstillingen var mektig og sterk samtidig som den var stillferdig og vakker. Hos meg vekket den både en indre ro, samt ubehag over å lese om hva den skumle kreften kan gjøre med et menneske. Et par av historiene fikk tårene til å trille, mens andre fikk fram et lite smil. Barna reagerte ulikt på denne utstillingen. Gutten overså utstillingen fullstendig og forlot rommet når han først skjønte hva den handlet om, mens jenta så på bildene og sa hun ble trist når hun tenkte på barna som var døde. Der han prøvde å stenge det ute, følte hun på det hun så. Utstillingen på Teknisk museum varer fram til 1. september.

  • Last week I had two children here to visit. A 9 year old boy and a 7 year old girl. They were here to get a taste of the summer in the city and my entire week was spent doing stuff with them. We played card games and the board game Africas star for hours. We walked the dog, played ball games outside and barbecued a lot. We went to the Norwegian Museum of Science and Technology, which was great fun as always. Particularly interesting for me this time was the exhibition LIFE BEFORE DEATH by photographer Walter Schels and journalist Beate Lakotta. The exhibition displays portraits of cancer patients in hospice, one portrait taken in life and one in death, and with a text about their lives or their thoughts about their situation and about death. The exhibition was powerful and quiet and beautiful at the same time. It brought to me a feeling of inner peace, but also discomfort when thinking about what this scary thing called cancer can do to a person. A couple of the stories made tears run down my face, while others made me smile. The children reacted quite differently to the exhibition. The boy completely ignored the whole thing and left the room once he understood what it was about, while the girl watched and got sad for the dead children. He tried to shut it out, while she felt the emotions of what she saw. You can see this exhibition at the the Norwegian Museum of Science and Technology until september 1th.

Selv om jeg hadde ferie hele uka, klarte jeg å få strikket litt. Jeg har restegarn liggende etter design jeg har laget. Et nøste her og et halvt nøste der som jeg ikke har fått brukt til noe. Jeg var superfornøyd med meg selv når jeg kom på at jeg kunne bruke garnrestene til å strikke noe til barna. Når jeg satte i gang ville de så gjerne lære, dermed hadde vi strikkekurs midt på stuegulvet.

  • Even though I had the whole week off to be with the children I got some knitting done. I have a lot of yarn left over after making my designs. One skein here and half a skein there just lying there. I was very pleased with myself when I had the brilliant idea to make something for the children out of some of that yarn. When I got started the children also wanted to learn how to knit, and we had a knitting class on the living room floor.

Learning to knit

Følelsen av mestre noe, selv om det er skikkelig vanskelig og verken garn eller pinner vil oppføre seg. Et stort smil og en aura av stolthet. Når følte du det slik sist?

  • The feeling of mastering something, even though it is really hard and neither yarn or needles behave as they should. A big smile and an aura of pride. When did you last feel like this?

 

I am doing it!

“Gjør jeg det riktig?” “Ja, det gjør du. Det er helt perfekt.” “Jaaaa, nå må jeg gå og danse litt, jeg er så glad!” En syv år gammel kropp kan ikke sitte stille veldig lenge om gangen.

  • “Am I doing it right?” “Yes, you are. This is perfect.” “Yaaaay, I have to go and dance a bit now, I am so happy!” A seven year old body can´t sit still very long in one go.

Cafe knitting

Dagen etter strikkekurset tok jeg med barna på kafé. De fikk varm sjokolade med minimarsmallows og en cupcake. Jeg fikk en frappé med mint og mørk sjokolade. Nam! Gutten tok med strikketøyet sitt. Det gjorde jeg også:

  • The day after the knitting class I took the children to a cafe. They had hot chocolate with mini marsmallows and a cupcake. I had a frappé with mint and dark chocolate. Yummy! The boy brought his knitting. As did I:

A cowl in the making

En hals nesten ferdig. En frappé nesten drukket opp.

  • One cowl nearly done. One frappé nearly finished.

Cowls

To ferdige restegarnshalser i DROPS Andes. Halsen til høyre: Her la jeg opp 72 masker på pinne nr. 8 og strikket ribbestrikk (2 rett, 2 vrang) i striper til jeg var nesten tom for garn. Halsen ble ca. 28 cm lang. Halsen til venstre: Jeg la opp 72 masker med åpent opplegg med brun på pinne nr. 8 og strikket ribbestrikk som på den første halsen til jeg ikke hadde mer brunt garn igjen. Deretter strikket jeg i begge retninger, først med rosa og så med turkis til jeg var tom for disse fargene. Med de aller siste metrene med beige strikket jeg en omgang ribbestrikk før jeg felte av i begge ender. Selv om jeg verken målte eller planla det slik, ble også denne halsen ca. 28 cm lang. Å bruke åpent opplegg og strikke både opp og ned for å få stripene like lange når jeg hadde så begrenset med garn funket veldig bra. Jeg strikket en omgang i hver retning til jeg var tom for garn. Enkelt og moro! Best av alt: Jeg brukte opp alle restene jeg hadde av DROPS Andes!

  • Two finished cowls in DROPS Andes. Cowl to the right: I cast on 72 stitches on an 8 mm needle and worked in rib stitch (knit 2, purl 2) in stripes until I was almost out of yarn. The cowl is ca. 28 cm long. Cowl to the left: I cast on 72 stitches using an open (or provisional) cast on, on an 8 mm needle and worked in rib stitch as on the first cowl until I was out of brown yarn. Then I worked in both directions, first with pink and then with turquoise until I run out of these colours. Using the last few meters of beige I worked one round in rib stitch, then bound off in both ends. Even though I neither measured nor planned it this way, the second cowl also ended up being ca. 28 cm long. Using an open cast on and working both up and down to make the stripes equal when I had a limited amount of yarn worked very well. I worked one round in each direction until I was out of yarn. Simple and fun! Best of all: I used all I had left of DROPS Andes! 

One thought on “My week as a (knitting) nanny

  1. Så fint innlegg! Jeg husker hvor koselig det var å ha mine halvsøsken på besøk da de var yngre. Jeg er opptatt av dette med følelser, vi lærer jo gjerne å stenge dem ute – eller inne – med årene, og det tror jeg har større konsekvenser enn det vi som samfunn forstår … Og dette med mestring og å overkomme utfordringer er viktig for oss voksne også!

    Fine restegarnshalser 🙂

    Like

Legg igjen en kommentar / Share your thoughts

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s